Følelser

Den overveldende fantastiske morsfølelsen kom ikke med en gang jeg hørte tulla vår skrike den 14. Oktober. Det trodde jeg at den skulle gjøre. Etter hastekeisersnittet ble Sara med André, og jeg ble triller langt bort (føltes det som) for å bli stelt og komme meg etter operasjonen. Det tok noen timer før jeg fikk holde henne. De første dagene var vi innlagt på forskjellige avdelinger; Sara på nyfødtintensiven og vi på barsel. Heldigvis hadde vi familierom! På grunn av smertene i operasjonssåret, var jeg avhengig av god hjelp. Og hvem er vel ikke bedre enn den som kjenner deg best? André var en uvurderlig støtte. Etterhvert fikk vi kommet oss hjem, og livet var som det skulle være. Folk spurte meg hvordan det var å bli mamma og jeg svarte at ting var som forventet. Vi skulle bli foreldre, og det var vi blitt. Følelsene for den lille ble sterkere og sterkere, og etter et par dager begynte tårene mine å trille da vi satt i sofaen og så på tv... André lurte på hva som var galt, men alt var som det skulle være. Jeg kunne ikke hatt det bedre. Jeg hadde det akkurat som jeg skulle ønske, og livet føltes komplett. Jeg manglet ingen ting og ordet lykkelig beskrev følelsene mine best akkurat da.

Vi hadde heldigvis litt tid til å ha den følelsen. Vi rakk å kjenne en følelse av ren glede, stolthet og kjærlighet. Ihvertfall en liten stund.

Fortsatt har vi disse følelsene som Sara har gitt oss, men nå med en ekkel bismak av redsel, fortvilelse, sinne og håpløshet.

Sorgen jeg føler kan ikke måle seg med noe. Aldri trodde jeg det skulle gjøre så vondt å elske noen.