Sårende samtale...

En hvilken som helst annen dag ville jeg sikkert ikke reagert. Hadde jeg vært mamma til en hvilken som helst annen unge, ville jeg ikke engang hevet et øyenbryn. Hadde jeg ikke vært hjemme med Ruska på fjerde dagen, hadde jeg ikke vært sliten nok til å bli lei meg av episoden. 

Det er nok feil å kalle det en episode, for det ble det ikke. Men ordene som såret, kunne helt klart blitt en episode på apoteket i dag. Hvis jeg hadde reagert der og da. Det gjorde jeg ikke. 

Jeg kommer inn på apoteket og stiller meg i kassa. 

I: Jeg skal hente ut medisiner på en resept som kom i dag. Det er antibiotika. 

A: Ja, det skjønte jeg nesten. Barn får liksom sånn holdning når de trenger antibiotika. 

What? "Sånn holdning"?! Dattera mi har ikke muskler som klarer å ta opp proteiner. Hun er multihandikappet. Holdningen hennes har absolutt ingenting å gjøre med antibiotika å gjøre. Hadde det vare vært så enkelt...

A: Den smaker appelsin, men blir litt svakere når den står i kjøleskap.

I: Det går bra. Hun får den i ernæringsknappen, hun spiser ingenting med munnen. 

A: Ok.

...

A: Når det gjelder smaken, så hvis hun ikke liker den...

I: Hun spiser ikke med munnen, hun får den i ernæringsknappen. 

A: Å... Var det det du sa om knapp...

Hør etter da! Jeg skjønner at du småprater bare for å være hyggelig, men det betyr lite når du ikke bryr deg katta om hva du får til svar. HUN SPISER IKKE MED MUNNEN. 

A: Så deilig å sitte på armen til mamma når man er syk da...

Eeeh, NEI! Det er ikke deilig å sitte på armen til mamma når det faktisk er den ENESTE måten man kan komme seg fra sted til sted på. Hun kan ikke sitte selv engang. Hun sitter der ikke fordi vi koser oss. Dette gjør vi hver dag. Hver gang hun skal fra seng til stellebord, til stolen på kjøkkenet, eller fra stolen og ut i bilen. Nei, hun klarer ikke gå den korte trekningen fra bilen og inn i barnehagen. Hun sitter på armen min. Ikke fordi det er kos, men fordi hun er fullstendig avhengig av folkene rundt seg til alt. 

A: Jeg legger ved noen klistremerker som kan fungere som et belønningssystem når medisinene er tatt.

Å, virkelig? Så snilt. Sara bør jo belønnes når hun har vært så flink til å motta en sprøyte med antibiotika rett i knappen når hun får mat. Kanskje hun kan velge ut og klistre opp merkene selv? Men den utrolige finmotorikken hun er utstyrt med? Lillebror derimot, syns nok det er gøy. 

Sorry. Jeg er sikkert hårsår og sliten i dag. Men kommentarene som møtte meg på apoteket i dag var sårende.